En Allegory: Leksjonene om liv og kjærlighet og søken etter lykke

En Allegory: Leksjonene om liv og kjærlighet og søken etter lykke

Jeg lente seg fra den lavhøyde halvmåneen og grep det vestpegende hornet av den, så ned. Mot det andre hornet tilbrakte, ubevegelig, en skinnende og så på meg, men jeg var ikke redd. Under meg var åsene og dalene tykke med mennesker, og månen svingte lavt for at jeg kunne se hva de gjorde.

"Hvem er de?" Jeg spurte Shining One. For jeg var ikke redd. Og den skinnende svarte: «De er Guds sønner og Guds døtre.»

Jeg så igjen, og så at de slo og trampet hverandre. Noen ganger virket de ikke å vite at medar- skapningen de presset fra veien, falt under føttene. Men noen ganger så de da han falt og sparket ham brutalt.

Og jeg sa til den skinnende: "Er de alle Guds sønner og døtre?"

Og den skinnende sa: "Alle"

Når jeg lente meg og så på dem, ble det klart for meg at hver var frantisk på jakt etter noe, og at det var fordi de søkte det de søkte med en slik enkelhet om at de var så umenneskelige for alle som hindret dem.

Og jeg sa til den skinnende: "Hva søker de?"

Og den skinnende svarte: "Lykke".

"Er de alle ute etter lykke?"

"Alle."

"Har noen av dem funnet det?"

"Ingen av dem har funnet den."

"Tror de noen gang de har funnet det?"

"Noen ganger tror de at de har funnet den."

Mine øyne fylte, for i det øyeblikket fikk jeg et glimt av en kvinne med et barn på brystet hennes, og jeg så babeen fra henne og kvinnen kastet i en dyp pit av en mann med øynene festet på en skinnende klump som han trodde å være (eller perchance å inneholde, jeg vet ikke) Lykke.

Og jeg snudde seg til den skinnende, øynene mine blinde.

"Vil de noensinne finne det?"

Og han sa: "De finner den."

"Alle sammen?"

"Alle sammen."

"De som er trampet?"

"De som er trampet."

"Og de som tramper?"

"Og de som tramper."

Jeg så lenge igjen på hva de gjorde på åsene og i dalene, og igjen ble øynene mine blinde med tårer, og jeg suget ut til den skinnende

"Er det Guds vilje, eller djevelen, at menn søker lykke?"

"Det er Guds vilje."

"Og det ser slik ut som djevelens arbeid!"

Den skinnende smilte uskadelig. "Det ser ut som djevelens arbeid."

Da jeg hadde sett litt lengre, ropte jeg og protesterte: "Hvorfor har han satt dem der nede for å søke lykke og for å gjøre hverandre så uoppnåelig elendighet?"

Igjen smilte den skinnende ukjent: "De lærer."

"Hva lærer de?"

"De lærer livet. Og de lærer kjærlighet."

Jeg sa ingenting. En mann i besetningen holdt meg pusten, fascinert. Han gikk stolt, og andre løp og la de bundet, krevende kroppene til levende menn foran ham, slik at han kunne tråkke på dem og aldri røre foten til jorden. Men plutselig grep en virvelvind ham og rev sin lilla fra ham og satte han ned, naken blant fremmede. Og de falt på ham og mishandlet ham grovt.

Jeg klappet hendene mine.

"Bra bra !" Jeg ropte, exultantly. "Han fikk det han fortjente."

Da så jeg plutselig opp, og så igjen det skinnende utrygge smilet.

Og den skinnende talte stille. "De får alle det de fortjener."

"Og ikke verre?"

"Og ikke verre."

"Og ikke bedre?"

"Hvordan kan det være noe bedre? De fortjener det som skal lære dem den sanne vei til lykke."

Jeg ble tause.

Og fortsatt fortsatte folket og trampet hverandre i deres iver etter å finne. Og jeg oppfattet det jeg ikke hadde forstått før, at virvelvinden fanget dem fra tid til annen og satte dem ned andre steder for å fortsette søket.

Og jeg sa til den skinnende: "Setter virvelvinden dem ned igjen på disse åsene og i disse dalene?"

Og den skinnende svarte: "Ikke alltid på disse åsene eller i disse dalene."

"Hvor da?"

"Se over deg."

Og jeg så opp. Over meg strakte Melkeveien og glimt stjernene.

Og jeg pustet "Oh" og ble tyst, forferdelig av det som ble gitt meg å forstå.

Under meg trampet de fremdeles hverandre.

Og jeg spurte den skinnende. "Men uansett hvor virvelvinden setter dem ned, går de videre og søker lykke?"

"De fortsetter å søke lykke."

"Og virvelvinden gjør ingen feil?"

"Virvelvinden gjør ingen feil."

"Det setter dem før eller senere, hvor de vil få det de fortjener?"

"Det setter dem før eller senere hvor de får det de fortjener."

Da ble lasten som knuste mitt hjerte opplyst, og jeg fant at jeg kunne se på de brutale grusomhetene som gikk under meg med synd for de grusomme. Og jo lengre jeg så desto sterkere ble medfølelsen vokst.

Og jeg sa til den skinnende: "De virker som menn som er gått."

"De er tullet."

"Hva gir dem?"

"Goads navn er Desire."

Da jeg så litt lenger, ropte jeg lidenskapelig: "Ønsket er en ond ting."

Men det skinnende ansiktet vokste seg, og stemmen hans ringte og skremte meg. "Desire er ikke en ond ting."

Jeg skjelvte og trodde trakk seg inn i mitt innerste kammer. Til slutt sa jeg: "Det er Desire som nerver mennene på å lære leksjonene Gud har satt."

"Det er Desire som nerver dem."

"Lærdommene om liv og kjærlighet?"

"Lærdommene om liv og kjærlighet!"

Da kunne jeg ikke lenger se at de var grusomme. Jeg kunne bare se at de lærte. Jeg så dem med dyp kjærlighet og medfølelse, som en for en førte virvelvinden dem ut av syne.

om forfatteren

Anonym. (Redaktørens navn: Et nylig søk på nettet fant at denne fabel også er presentert i en bok av Justin Stearns, men vi vet ikke om han er forfatteren, eller om han også deler fabel med leserne.)

Relaterte bøker

{amazonWS: searchindex = Bøker; søkeord = liv og kjærlighet; maxresults = 3}

enafarzh-CNzh-TWnltlfifrdehiiditjakomsnofaptruessvtrvi

følg InnerSelf på

facebook-ikonettwitter-iconrss-ikonet

Få den siste via e-post

{Emailcloak = off}